«Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.»

En ung mann skriver brev til kvinnen som avviste ham. Drevet av tvil og uforløst begjær, forsøker han å skrive seg frem til en ny forståelse av egen ensomhet. Samtidig mistenker han at det er litteraturen som har skyld i det hele. Han drømmer derfor om en litteratur som kurerer behovet for litteratur, en litteratur hvor livet har forrang.

Rastløs er en oppstykket epistel, en i stor del selvbiografisk kortroman, bestående av små prosastykker, betraktninger og episoder fra hverdagen. Forfatteren er av generasjonen som modnet litterært under Min kamp-stormen, og som fant en mulig vei videre i David Shields’ Reality Hunger. En generasjon hvor det å skrive om seg selv er mer selvfølge enn statement, mer nødvendighet enn eksperiment.

Men Rastløs inneholder også rester av et etter hvert nesten utdødd klassisk ideal. I alle fall et håp: At bøkene kan gjøre oss til bedre mennesker.