På innsiden

Mer om boka

Martin Amis’ På innsiden er en helt spesiell selvbiografisk tekst. Den byr på en original blanding av skamløst selvutleverende privatliv og nedslag i vår nyere verdenshistorie. Alt sett fra innsiden av en av Englands mest sentrale og omdiskuterte forfattere de siste femti årene.

Hva er det så vi kommer på innsiden av? Her får vi både sladder og innsikter fra den britiske litteraturens høyborg, lave barkrakker og dype sofaer. Vi får mellomspill med skrivetips til den skrivesugne og direkte henvendelser til leseren. Vi får rett og slett Amis' liv i litteraturen, og det spenner vidt, for ikke å snakke om høyt og lavt.

Boken er også en stadig tilbakevendende samtale med Amis’ beste venn , rabulisten, journalisten og forfatteren Christopher Hitchens. Vi følger Hitchens til dødsleiet i et nært, men usentimentalt portrett, mens siste del av boken er viet to nasjonalskalder og deres siste dager: Den innbitt ateistiske engelske poeten Philip Larkin, og den ambivalent religiøse Saul Bellow som ble Martin Amis’ venn og mentor gjennom den amerikanske nobelprisvinnerens siste femten år.

Døden står altså sentralt mot slutten av dette som Amis selv har kalt sin siste roman, men først og fremst er boken er en kjærlighetsfull hyllest til livet, et memoarverk der virkelige og oppdiktede personer opptrer side om side i en særegen britisk blanding av høyt og lavt – sex og filosofi, fyll, realpolitikk og andre pinligheter.

Parallelt med det reelt biografiske og historiske materialet løper en romantisk – og snart rystende – historie om Amis’ forhold til den sensuelle og fascinerende amoralske Phoebe Phelps.

«Litteraturens Mick Jagger… Amis er den mest blendende prosastilisten i britisk skjønnlitteratur etter krigen.»
— Mick Brown, The Daily Telegraph

«De fantastiske setningene kommer flygende mot deg, som alltid, på volley ut av mellomrommet mellom boksidene, og rett inn i det magiske rommet under dine hevede øyenbryn … Det er mye her som også gir deg den der andre Amis-følelsen, som er den snikende fornemmelsen av en allmektig, upersonlig litterær intelligens som gnir seg opp mot – eller kanskje vi skulle si utforsker – ytterkantene, grensene, til den personligheten den hadde som provisorisk bosted.»
— James Parker, The Atlantic