Barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Hovedpersonene til Judith Hermann har ikke materielle problemer, men det feiler dem ganske mye likevel.

I Lettiparken gir Hermann oss små glimt av liv. Vi møter et barn uten mor som hjelper naboene med å lempe kull. En alenemor må skaffe barnevakt til sitt syke barn. To venninner møtes etter mange år. 

Judith Hermanns særegne stille prosa gir en påminnelse om hva som gjør god litteratur så fascinerende. Hun nærmest sniker seg inn og ut av de 17 fortellingene på en slik måte at leseren lodder dybden og føler spennet i livene vi får et innblikk i.

Som alltid hos Hermann, ligger tyngden i det som ikke blir sagt, og i tausheten som gjerne er med å definere nære relasjoner. Hun evner å mane fram hele livshistorier mellom linjene.

«Jeg ble slått i bakken av begeistring over disse sublime fortellingene. Dét her, det er novellekunst på sitt aller beste.»
— K’s Bognoter på Goodreads