I dette essayet tar Kenneth Moe stilling til og et oppgjør med sin tidligere skrivelærer Stig Sæterbakkens pessimisme. For hva betyr egentlig en forfatters tungsinn for leseren som går til bøker for mening?

Vi forventer jo alle på et eller annet plan, uansett hvor kyniske miner vi har lært å sette opp, at forfatteren har forstått noe i alle fall forsøkt å forstå.

Hvorfor skulle han eller hun ellers ha fylt opp så mange sider med livaktige observasjoner? Hvorfor skulle vi ellers sitte og lese dem?

Sagt med andre ord: «Hvorfor leser jeg alltid så triste bøker?» Sæterbakken blir utgangspunkt for en større utforsking av litteraturens moralske verdi og innvirkning.

Litteratursynet som skrives frem er både praktisk og romantisk, problematiserende og idealiserende: Vær nøye med din litterære diett – det handler om livet!