Fra punktum til kolon

Mer om boka

Kjetil Røeds essay om veien til en ny type kunstkritikk, som har undertittelen «et essay om kritikk og kjærlighet», viser et klart ønske om å fornye en sjanger og en tenkemåte som ses på som i krise.

Bakgrunnen for essayet ligger i en tanke om at det seriøse anmelderiets og kritikkens betydning i dag er truet av to trender. Den første er en journalistisk dreining, hvor kritikken reduseres til forbrukerveiledning og underholdning. Den andre er en akademisering hvor kritikkens verdibegrep forankres i en terminologisk og språkmessig elite. Ingen av disse trendene er nye, men Røed mener de er de mest fremtredende i dag.

Både kulturjournalistikk og akademiske tekster om kultur har naturligvis en legitim plass i en levende offentlighet. Likevel går vi glipp av den brede, reflekterende kritikkens viktige rolle i diskusjonen og bruken av kunst når slike tekster får dominere anmelderiet. Både den journalistiske og akademiserte kritikken mangler den forankringen hos publikum, den moralske betydningen og den reflekterende kvaliteten som annen kritikk kan bidra med.

La oss kalle denne kritikken for den «tredje vei», fordi den har en naturlig plass mellom det reflekterende og folkelige. Kritikkens fremtid kan fort bestemmes av hvorvidt vi kan finne denne «tredje vei» hvor kritikkens vurderende innhold beholdes, men på samme tid unngår å gjøre kulturen til et anliggende forbeholdt de få.

Dette essayet vil derfor diskutere muligheten av en folkelig kritikk, som tar sjangeren i en retning som legger bak seg den tradisjonelle smakskritikken, men bevarer dens kunnskapsforankrede fundament.

Utdrag fra boka:
«[Vi trenger] et kritisk kjærlighetsbegrep, som evner å gå til roten av hva ting handler om, slik at vi bedre er i stand til å verne om og utvikle det vi bryr oss om. Det radikale i en slik kjærlightsforståelse ligger i at man tar på alvor det som allerede er der, den omsorgen vi spontant kjenner når vi bryr oss om noe eller noen [...] Fra et slikt perspektiv  kan kritikk være en form for tenkende omsorg, som reflekterer gjennom argumenter og er seg bevisst makten som ligger i å forvalte andres og egen skjebne.»