I Krachts roman 1979 tas vi med på en reise med en ung homofil arkitekt, som sammen med sin tidligere kjæreste besøker Iran rett før det hele eksploderer.

Men dette er bare en spe begynnelse. En lang desperat fest i Teherans luksusstrøk i dagene før revolusjonen, en pilegrimsreise rundt et tibetansk fjell, et fengselsopphold i en kinesisk arbeidsleir. Det er de tre stoppestedene vår hovedperson gjør.

Og det vi sitter igjen med er en karakter som i stadig større grad strippes for materielle ting; det begynner i en kokainbadende luksusvilla og slutter med att han slurper i seg larvegrøt på en forblåst tundra. «Jeg fulgte reglene», sier han, «Jeg spiste aldri menneskekjøtt».

Her møter vi en forfatter som gjør store skifter i de ytre kulissene uten at hovedkarakterens nærmest masochistiske evne til aksept og tilpassing forandres i det hele tatt. De moralske konklusjonene må vi dra selv, men det er en dyp kilde å trekke konklusjoner opp fra. 1979 er en roman som prøver å demontere sin samtid, for å vise den frem i sin nakne dekadanse.

«’1979′ er en roman om dekadense, dekadensen i vestens forbruk, og i de østlige doktrinene om sjelelig frelse, fengselsleirenes dekadense og det dekadente i dopfestene, og plutselig, helt klart, så jeg meg selv i min absolutte skamløshet.»
— Elke Heidenreich, Der Spiegel