Ransmayrs nyeste roman, Cox eller tidens gang, fikk strålende anmeldelser da den kom, og ble raskt myntet som et brilliant stykke ”verdenslitteratur”.

Året er 1753. På et skip fra Europa ankommer tidens mest berømte automat- og urbygger, briten Alister Cox og tre medhjelpere til en havneby i Kina. Han er invitert til landet av den kinesiske keiseren Qiánlóng (1711- 1799), landets lengst regjerende keiser. Keiseren er en stor estet, elsker musikk, skriver poesi og har en enorm ursamling, også med noen av briten Cox’ store og berømte ur. Men den nærmest guddommelige keiseren står også på den hierarkiske toppen av et despotisk redselsherredømme, noe som vises ved at det første gjestene må bivåne, er at nesen blir skåret av en rekke skattesnytere. Vi føres inn i en både utrolig vakker og like utrolig grusom verden.

Dette er ingen realistisk historisk roman, men snarere et allegorisk eventyr der alt er meningsbærende. Keiserens oppdrag til Cox er å konstruere noen ur verden aldri har sett maken til, først et som fanger opp barndommens tidsfølelse og senere et som fanger opp en døendes siste tid. Disse temaene er knyttet tett sammen med Cox’ egen kjærlighets- og lidelseshistorie, som også har motivert ham til å takke ja til invitasjonen og komme seg langt bort fra hjemlandet.

Men keiseren, som har tittelen ”de titusen års herre”, overrasker med et nytt oppdrag: Han vil ha et ur som måler evigheten!

Romanen er en enestående refleksjon over tiden og menneskets eviggamle ønske om å planlegge og kontrollere sin egen eksistens. En hybris som til slutt også rammer begge hovedpersonene i denne boken. Hos Ransmayr går tidsproblemet og hans elegant uformede prosa opp i en høyere enhet som gjør denne romanen til en stor leseropplevelse.