Tidsskriftet Prosa trekker fram Bagdad indigo!

Over åtte sider i detn siste utgaven av Prosa, boltrer norsk sakprosas egen golden boy, Morten Strøksnes seg i Geir Angell Øygardens overflødighetshorn Bagdad indigo.

"Geir Angell Øygardens bok av fjoråret ble grundig oversett, kanskje fordi den har vært vanskelig å plassere", skriver Strøksnes, og bøter på skaden ved å plassere den fremst i rekken for det han beskriver som en ny norsk sakprosamodernisme. 

Gjennom dette strålende essayet vanker det både ris og ros, motforestillinger og hyllester, men først og fremst en beundring for innsatsen og holdningen Øygarden utviser. 

Det er meg bekjent ikke skrevet en bok som ligner på norsk – med et mulig unntak for Espen Søbyes Scharffenberg- biografi og «arkivstudie» En mann fra forgagne århundrer (Forlaget Oktober 2010). De mange tusen skjøtene og fugene som vanligvis er glattet over og usynlig- gjort, blottlegges i begge verk, med det formål, slik jeg tolker det, å komme ut av den strømlinjeformede fortellingens forventede dramaturgi og fram til et sannere eller mer ekte punkt bortenfor der igjen. 

Strøksnes gjør en god analyse av Bagdad indigo og beskriver også sin egen kamp med teksten og metoden, en kamp som skulle vise seg å gi belønning. Avslutningsvis konkluderer Strøksnes på følgende måte:

Uansett, det jeg brukte mot ham ved første lesning, ble en styrke ved andre. Det gikk opp for meg at det ikke bare er personen Angell Øygarden som er sta, sær og modig, men også forfatteren. Begge dyrker outsiderposisjonen inntil det dumdristige, uten å ta noen gisler. Boka er både kalkulert og fri, i en uforutsigbar, original blanding. Den er skrevet av et særegent individ som med store krefter vil sette et avtrykk på omgivelsene, men enda viktigere, i litteraturen. 

 

 

Prosa #5-2012
Prosa #5-2012