Terningkast 6 i Fædrelandsvennen! Les denne og flere anmeldelser her!

Anmeldelser av imperium av Christian Kracht

MORGENBLADET 14.mars 2013: 
Grovkomisk kokostripp

Christian Krachts Imperium er suveren underholdning, som samtidig driver ap med ideen om det helt naturlige mennesket.

Økologi kan bli et nytt opium for folket, påstår Slavoj Zizek i filmen Examined Life (2008). Iført en skrikende refleksvest gestikulerer filosofen vilt foran en gigantisk søppelhaug. Den økologiske bevegelsen er blitt en konservativ ideologi, mener Zizek, en tenkemåte som søker å bevare "det naturlige" i en verden hvor naturen per se ikke er mer enn en menneskelig fantasi.

Hva har dette med Christian Krachts Imperium å gjøre, romanen som da den utkom utløste et fistelskrik i den tyske literaturdebatten? Krachtble anklaget for å fremme et demokrat ifiendtlig, rasistisk verdenssyn, men etter å ha lest romanen er det vanskelig å si seg enig. Imperium gir oss August Engelhardts selvpåførte robinsonade. Den unge, håpefulle vegetarianeren kjøper seg en øy utenfor den tyske kolonien Ny-Pommern, han vil ut av samfunnet for å gjenoppfinne verden i sitt eget - nei, faktisk i en kokosnøtts -bilde. Kokosnøtten er utopiens kjerne, kimen til alt. Kokosrevolusjonen uteblir imidlertid, mot slutten av romanen ender Engelhardt i stedet opp som en troverdig personifikasjon av uttrykket klin kokos.

Øko-kritikk.
August Engelhardt blir beskrevet som en romantisk skikkelse, og tidlig i boken sammenligner fortelleren ham eksplisitt med Hitler, en forbindelse som voldte uro blant tyske kritikere. Det politiske i romanen lar seg ikke plukke ut av pelsen, men en mer givende inngang kan være å lese boken utopikritisk. Engelhardts verde nsbrann utstilles hele veien som narraktig, stilleiet 
er gjennomgående ironisk. Boken driver ap med ideen om det naturlige menne skei, og kan leses i tråd med Zizeks øko-kritikk: Frykten for verden som veltende endringer gir en blind søken etter naturlighet, og mennesket vender seg mot selve "moder jord" for å fa trøst.

Idet ryktene om Engelhardts kokosutopi når hjemlandet, rykker det i reisefoten til ungdommer som har sett seg lei på den moderne verden, og skipene til Ny-Pommern fylles opp. De langhårede unge erfarer snart at de har forhastet seg i sin søken etter frelse. Engelhardt er på ingen måte forberedt på konsekvensene av sitt reldamebrev, og den plutselige populariteten fører ham inn i en regressiv, tommelsugende tilstand:

 

Fingeren hans krysset av strekningen på den blåfargede flaten som var Stillehavet, uforvarende puttet han høyre tommelfinger i munnen og suget på den. Denne uvanen var blitt drevet ut av ham med slag og trusler i barndommen, men han hadde gjenoppdaget denne herkos odonton for seg selv som probat hjelpemiddel i en meditasjonsteknikk bare han kjente til. Ved å synke inn i et hulrom i seg selv tillot denne sugingen på tommelen ham nærmest å koble ut omverdenen fullstendig, ja i den grad trekke seg inn i seg selv, at enhver irritasjon som slo brusende mot hans bevissthets bredder, ble holdt tilbake for ham, akkurat som en glupsk møll holdes på avstand av et spesielt finvevet myggnett.
Germansk syntaks. Krachts solbrente kokosdyrker sees gjennom fortellerens vennlig spottende blikk, og den gammelmodige språklige tonen oppveies av hendelsenes eventyrlige grovkomikk. Da Engelhardt får etterlengtet besøk fra Tyskland, viser det seg at gjesten tar for seg av mer enn kun kokosnøtter: Etter først å ha stirret så intenst på nudisten Engelhardt at denne Ider på seg, forsøker han å voldta Engelhardts Fredag-aktige hjelper Makeli. Forlystelsen blir skjebne svanger for den besøkende, som snart selv blir et slags begjærsobjekt: Vi ser Aueckens igjen først da han ligger død, på bakken, på magen og naken, med knust skalle, litt hjerne masse har trengt ut. Fluer mesker seg på det ennå glinsende såret i bakhodet som ikke vil tørke - det ser ut som om det ennå pulserer, som om litt liv ennå ikke har sluknet og fremdeles finnes på dette stedet.
Sverre Dahls norske oversettelse er utpreget germansk, i den forstand at setningene er lange og den tyske syntaksen langt på vei er ivaretatt. Dermed er originalens gammelmodighet intakt også på norsk, bare iblant bikker språkføringen over i det besværlige.
Litterære naboskap.
Sammenligningene sitter løst i møte med en bok som Imperium. 
Kracht er blitt lest opp mot Joseph Conrad, Daniel Kehlmann, Werner Herzogs Fitzcanddo og Robert Louis Stevenson - listen over relevante valgslektskaper kunne vært lengre. Re fe ran se iveren har sitt motstykke i romanen selv, som byr på intertekstuelt spill i form av skjulte møter med både Thomas Mann og Hermann Hesse, samt en rekke litterære og populærkulturelle rekvisitter fra det tyvende århundrets Tyskland. Det er nettopp alle nikkene til litterære naboskap som utgjør rammen for bokens fininnstilte ironi.
Som underholding er Imperium suveren, men den åpner samtidig for en diskusjon om menneskelig storhetslengsel og naturlighetsønsker.Kracht mimer den armveivende Zizek når han lar sin hovedperson gå til grunne i kokosrus.
CARINA ELISABETH BEDDARI
 
NRK KULTURNYTT 27.februar 2013:

Sveitsiske Christian Kracht tilbyr en høyst fornøyelig reise til de tyske koloniene i stillehavet med kokosnøtt-fetisjisten August Engelhardt som reiseleder.
I den lokale Kiwi-butikken oppdager jeg plutselig et parti momsfrie kokosnøtter. Jeg blir stående en stund foran disse knallharde, brune og hårete fruktene og lurer på hva jeg kan bruke dem til, men ender opp med noen bananer isteden.
Jeg mangler ideologiske, ja vel egentlig religiøse overbevisningen til tyskeren August Engelhardt som forlot sitt hjemland i en tid da han og mange med ham, mente at Keiser Wilhelm den andres rike sto foran «der Untergang des Abendlandes», som Oskar Spengler skrev i samme periode.

Christian Kracht var en av forfatterne som på nittitallet måtte slite med merkelappen «poplitteratur» i Tyskland – og visst får man en slags følelse av at Kracht sampler og stjeler flittig fra andre kunstverk.
I slekt med Leonardo di Caprio
Imperium har fellestrekk med Jane Campions film Piano, tegneseriene av Hugo Pratt om sjømannen Corto Maltese, samt filmen Fitzcarraldo, du vet den med Klaus Kinski som ville bygge en opera i den peruvianske jungelen. Miks så dette med Leonardo di Caprio i filmversjonen av Alex Garlands The beach. Legg så til litt av stemningen fra Kon Tiki. Også i Christian Krachts stillehav ser du flyvefisker som «hopper i sølvparabler» - hva nå det skal bety. Rør sammen alle disse filmene (og tegneserien), og du har denne romanen.

Det kan se ut som om oversetter Sverre Dahl med stor glede har ivaretatt Krachts gammelmodige skrivemåte og tyske setningsbygning, noe som skaper en uvirkelig avstand til begivenhetene og ironisk leserholdning til fortellingens hovedperson. Kracht åpner en dør inn i til en periode i tysk historie, da alt fortsatt syntes helt åpent. Det gamle regimet sto for fall, men ingen visste hvilken vei det moderne Tyskland skulle ta.
Ingen forfører
August Engelhardt er for lite av en forfører til å kunne skape oppslutning rundt sin kokosnøtt-utopi. I en nøkkelscene i boken ryker han uklar med en annen drømmer som har flyktet fra sivilisasjonen, men som mener Engelhardt har for lite sosialisme i utopien sin. En annen ung tysker kommer til paradiset for å realisere sin undertrykte homoseksualitet i kokosparadiset.

Med denne romanen ble Christian Kracht en kontroversiell forfatter i Tyskland. En kritiker i ukemagasinet Der Spiegel mente at han sto som dørvakt for for høyreekstremt tankegods, når han skildret det i sin natur dypr rasistiske, tyske koloniveldet.
Nutty Colada
Det er definitivt å ta ham for alvorlig, og å overse romanens ironi. Det er all grunn til å mikse seg en Caribbean Nightmare eller en Nutty Colada, og tilbringe noen timer i tropevarmen sammen med August Engelhardt - en forløper til det tjuende århundres mange utopister - og noe så sjeldent som en tysk hippie.

KNUT HOEM

 

DAGBLADET 25. mars
Klin kokos i Sydhavet
Romanen «Imperium» bygger på en så eksentrisk historisk skikkelse, at den karikerte versjonen nesten bikker over.

Uskyldig moro eller farlig nihilisme?

BOK: Stillehavet 1902: Den moderne tyske dampbåten «Prinz Waldemar» kaster loss i Hong Kong med kurs mot de tyske koloniene på Ny-Guinea. Passasjerene er velfødde kolonialister og en paradisfugljeger, samt unge August Engelhardt, mager og langhåret. 

For en ikke ubetydelig arv, har han kjøpt den bittelille øya Kakabon. Der vil han skape et paradis på jord, hvor menneskene kan streife rundt splitter nakne og leve utelukkende av sola - og kokosnøtter.
Dette er plottet i den sveitsiske journalisten og forfatteren Christian Krachts «Imperium». Den er på alle måter fantastisk lesning. Fortellingen dekker tida fram til utbruddet av første verdenskrig, og ser tilbake på tida før Engelhardt reiste: Flukten fra Keiser Wilhelms prøyssiske militarisme, et korrumpert keiserrike som hadde behandlet Engelhardt så nedrig. Han var blitt anholdt av politiet og mishandlet - av den enkle grunn at han var nudist.
Ikke sjelden overgår virkeligheten selv den mest surrealistiske diktning. Det er tilfelle her. August Engelhardt (1879-1919) er en historisk skikkelse. Han skrev det utopiske skriftet «En bekymringsfri framtid», og grunnla en sekt som riktignok aldri oversteg 30 tilhengere. Sektens grunnide var en form for soltilbedelse, og ideen om å leve kun av kokosnøtten - kokoivorisme. Engelhardt bodde på Kakabon til han døde bare 40 år gammel, sannsynligvis på grunn av sitt svært ensidige kosthold. 
Det gikk med andre ord med Engelhardt som med det tyske riket. Hans utopi klappet sammen. Som skikkelse er han derfor et fantastisk bilde på forrige århundreskiftet. En tid da mennesket hadde de mest storslåtte ideer og tro på rasjonaliteten og teknologiens fremskritt. Parallelt kom reaksjoner på en korrumpert vestlig sivilisasjon, og en lengsel tilbake til naturen. Deriblant de mest selsomme former for sekter og -ismer som får englene til Märtha Louise til å virke riktig så jordnære. Som vi alle vet, endte denne fin-de-siecle-optimismen i skyttergravene.
Stilistisk spiller Christan Kracht på litteratur skrevet rundt århundreskiftet. Et oppstyltet dels maniert ironisk høytysk - forbilledlig ivaretatt av Sverre Dahl. Og med et imponerende stofftilfang i en salig røre av fakta og fiksjon.Kracht rapper vilt fra forfattere som Thomas Mann og Joseph Conrad, og her er utallige litterære henvisninger. En Robinsonsk Fredag dukker opp i form av øygutten Makeli, en sjømann à la Conrads Quequeg. Etter noen år bringes et stort klaver til øya - som i filmen ”Piano”. For øvrig også hentet fra virkeligheten, gjennom Engelhardts sektvenn, den tyske pianisten Max Lutzow.
«Imperium» har vakt oppsikt, dels furore i Tyskland. Den kom da en kritiker rykket ut og fant både nihilisme, rasisme og nynazisme hos Kracht, som ble omtalt som sin generasjons Celine. Kritikken ble ikke tatt alvorlig, enhver kan se ironien i «Imperium», og her i Norge har den paralleller til Eivind Tjønnelands stupide angrep på det han mente var nazistisk tankegods hos Thure Erik Lund. 
Men Kracht har vært en omstridt forfatter siden debuten «Faserland» (1995). En kultroman, som balanserer mellom kulturkritikk og det noen vil si er farlig nihilistisk krigsromantikk. Hans bøker er blitt kalt poplitteratur, en form for klipp-og-lim der han har blitt beskyldt for å plagiere Bret Easton Ellis. Selv hevder Kracht at han egentlig bare skriver lett underholdning - eller kitsch, og har brukt Odd Nerdrums malerier som omslag på to av sine bøker. 
«Imperium» er i høyeste grad god underholdning. Her er noen fantastiske scener, som da Engelhardt ankommer øya med sitt enorme bibliotek. Utopisten og antikolonialisten vasser i land på øya han har kjøpt for 40000 mark. Lurt trill rundt av øykolonienes herskerinne Queen Mary, som selv har fått den for to gamle geværer og tretti griser. Øyboerne selv er intetanende om at han eier dem. De er hodejegere, som noen år tidligere har fortært en misjonær. 
Romanens Engelhardt fremstilles som en karikatur av en utopist, med noen like karikerte etterfølgere. Blant annet en homoseksuell antisemitt, som tiltrekkes av sektens nudisme og den nakne Engelhardt. 
Noen år seinere ankommer tjuefem unge, håpefulle kokosnøtttilbedere. De legger seg til, nakne utenfor hovedstadens guvernørbolig, i den tro det er den avsidesliggende øya. De blir etter kort tid syke av malaria, og må legges inn på sykehuset. Dette også delvis hentet fra virkeligheten. Krachts versjon av Engelhardts siste år, derimot, synes nokså fiktiv. Den er like mørk som Conrads mørke hjerte. Det er vel her Krachst nihilisme kommer inn.
Det er en fantastisk fortelling dette, men jeg tar meg i å tenke at historien om den faktiske Engelhardt er vel så god. 
Boka hadde ikke blitt dårligere om Kracht hadde skrudd satiren ned noen hakk. Virkeligheten overgår som kjent ofte selv den mest elleville diktning.

Cathrine Krøger

 

FÆDRELANDSVENNEN 2. APRIL 2013
Ei kosteleg forteljing om ein forskrudd mann som flyktar frå ein sivilisasjon han oppfattar som dekadent

TERNINGKAST 6
Den tyskspråklege sveitsaren ChristianKracht (47 år gamal) har arbeidd som journalist, blant anna vore indiakorrespondent for veketidsskriftet «Der Spiegel». Hovudpersonen i romanen «Imperium», tyskaren August Engelhardt, er bygt rundt ein verkeleg person. Han emigrerte og slo seg i 1902 ned på ei øy i Stillehavet for å bygge opp ein kokosnøttfarm. Engelhardt, nudist og vegetarianar, et berre kokosnøtter, og blir etter kvart sinnssjuk.
Tidsmessig er romanen lagt til tidleg 1900-tal, ei uroleg tid i Tyskland. Mange meiner at keisarriket er i ferd med grave si eiga grav. Eg skal ikkje legge meg mykje opp i diskusjonen om Kracht på nokon møte viser «brune» sjatteringar i bøkene sine (ein bokmeldar har påstått det i «Der Spiegel»). Andre meiner noko heilt anna, og diskusjonen har vore intens i tyske media i mange månader. Storavisa «Die Welt» meiner til dømes at «Imperium» er eit meisterverk.
Eg les romanen som ei kosteleg forteljing om ein forskrudd mann som flyktar frå ein sivilisasjon han oppfattar som dekadent, for ikkje å seie på kanten av stupet. På tysk Ny-Guinea (no Papua Ny-Guinea) i Stillehavet vil han leve som naturist, vegetarianar og dyrke den nesten religiøse trua si på kokosnøtter og solskin. Heime i Tyskland får han etter kvart eit namn, og det kjem andre, meir eller mindre skrullete menneske til han, blant anna ein homofil som i dette «sydhavsparadiset» vil leve ut homoseksualiteten sin.
Språket er svært spesielt, fullt som det er av lange, innfløkte, setningar, med innskotne undersetningar i fleng. Eit moderat eksempel: «I tilbakeblikk kan man si at det på alle måter positive første inntrykket Engelhardt hadde fått av sin besøkende, ble sterkt farget av følelsen av hans, Engelhardts, ensomhet og at han, så visst også påvirket av yankeen Halseys nylig så bryske avvisning av idebygningen hans, at han nå øyeblikkelig vis-a-vis Aueckens hadde revet ned de allerede i barndommen omhyggelig oppbygde mistroiske beskyttelsesmurene overfor menneskene.»
I sine yngre år som forfattar blei Kracht av enkelte oppfatta som ein litt «lett» forfattar, «»in», men utan skikkeleg tyngde, i alle fall av akademia. Kanskje er denne romanen eit svar på tiltale? Eg hadde i alle fall ikkje så få hyggelege timar medan eg las meg gjennom dei snirklete setningane, og stadig måtte smile - og iblant le hemningslaust.
Bjarne Tveiten

 

Imperium
Imperium