Strålende anmeldelser for "Alice"

Bergens Tidende
29.04.2013
Dødens mange ansikter
Tyske Judith Hermann har skrevet fem utsøkte noveller om døden og ventetiden for de berørte.

I det siste har det vært en del oppmerksomhet rundt dårlige oversettelser fra store forlag. Årsaken later til å være slapphet og manglende kvalitetskontroll. Denne slappheten handler vel (som alltid) om å spare små-penger. Heldigvis dukker det opp flere og flere småforlag som satser på kvalitet fremfor kvantitet. I fjor vant for eksempel vesle Flamme Forlag Kritikerprisen for beste oversettelse. Det forholdsvis nye forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av tyske Judith Hermanns novellesamling «Alice», som Sverre Dahl har oversatt fra tysk til norsk.

Hermann har en sart, minimalistisk stil, novellene en atmosfære av stillferdig uro. De er sanselige, med et underlig nærvær, språket er poetisk og åpent. Sverre Dahl har gjort en imponerende innsats med å oversette disse språklig finstemte novellene til norsk. «Alice» er Judith Hermanns tredje novellesamling og ble nominert til Foreign Fiction Prize i 2012. Boken inneholder fem noveller som alle har Alice som hovedperson, og samtlige noveller handler om døden til menn som står henne nær. Det spesielle med «Alice» er hvordan karakterene i novellene nærmest er strippet for all individualitet. Eller sagt mer presist; det gis få, om noen opplysninger om hvem de er som mennesker. Vi får også vite lite om hva slags relasjoner Alice har hatt til mennene som dør.
 

Den minimalistiske formen fungerer utrolig godt, den setter nåtiden, selve ventetiden for de berørte, i forgrunnen. Leseren settes inn i den samme tilstanden av uro, stillhet, og på overflaten er novellene nesten uutholdelig udramatiske. Den alltid tilstedeværende døden skaper en helt særegen spenning, hvor konkrete ting som gardiner av musselin og et gjenglemt mandelhorn i en jakkelomme berører leseren med finstemt minnesymbolikk. I den siste novellen, «Raymond», dukker personer fra de forutgående novellene opp, og «Alice» kan tolkes som fem ulike varianter av de mange ansikter døden kan ha.

Med denne utgivelsen markerer Pelikanen forlag seg som en kvalitetssterk utgiver av oversatt litteratur.

Gro Jørstad Nilsen

 

 

Dagsavisen
24.042013
En litterær godbit
Tyske Judith Hermann henter fram tingene som fyller livene våre, i fortellinger om menn som møter døden.

En samling noveller fra en av Tysklands nye stemmer er ikke hverdagskost i den norske bokfloraen. Det er det lille forlaget Pelikanen, som brødrene Karl Ove og Yngve Knausgård står bak, som har funnet det betimelig å gi oss Judith Hermann og hennes tredje novellesamling, «Alice». En litterær, liten godbit.
 

Det skal tilføyes at Judith Hermann ikke er helt ukjent i Norge. Hennes debutbok, «Sommerhuset, senere» kom på norsk i 2001.

De fem fortellingene i den drøye 150 siders boka er alle bundet sammen av tittelpersonens stemme. Alice forteller om fem dødsfall, om fem menn som hun har møtt, kjent og vært bundet til med sterkere eller løsere bånd.

Det åpner med «Micha» som ligger for døden og litt tilfeldig har havnet på et katolsk sykehus langt hjemmefra. Etter hvert blir det klart for leseren at Alice en gang har hatt et forhold til Micha. Hans nye kjæreste har kontaktet Alice for å gi henne sjansen til å se Micha én gang til før han dør.

Den atskillig eldre Conrad i den andre novellen er mer et bekjentskap. Han inviterer Alice på besøk i sitt sommerhus. Alice drar dit sammen med to venner som aldri har truffet Conrad før. Når de ankommer, er han syk av feber og dør etter kort tid på stedets sykehus.

En tredje mann er Malte, Alices onkel, som tok sitt eget liv for 40 år siden, én måned før Alice ble født. I novellen «Malte» skal Alice treffe Friedrich, en 70 år gammel mann som en gang elsket Malte.

Richard er også en eldre mann, han er døende. Den femte mannen er Raymond, Alices nåværende kjæreste, og også han dør, som den siste i denne lille samlingen fortellinger.

Det hele kan synes ganske begredelig, en samling døende menn, formidlet og erindret av stemmen Alice. En kvinne som på ingen måte står fram som noen tydelig litterær skikkelse. Det er lite leseren får vite om bakgrunnen til Alice, og hennes forhold og tilknytning til de fem mennene, bortsett fra Raymond, forblir også unevnt. Forfatteren mer antyder enn forklarer disse forbindelsene.

Snarere oppleves det som om Judith Hermann vil skildre en tilstand: Hvordan oppleves tapet av et menneske? Hva minnes vi? Hvilke erindringer flyter fram i oss? Hermann har en undersøkende, granskende måte å nærme seg disse menneskene på, som om hun betrakter dem gjennom et forstørrelsesglass.

Det hele er skrevet i en type fjærlett prosa, fritt for store, svulmende ord. Snarere er det den barberte, nøkterne, presise ordbruken som gir teksten en egen glød. Judith Hermann henter fram det konkrete. Tingene vi omgir oss med, klærne vi etterlater oss, bøkene i bokhylla, lyset slik det faller over asfalten i en gate.

Slik kan hun beskrive innholdet i en aviskiosk: «Barrikader av plastbokser med søtsaker, vampyrgebiss, hvite mus, lakrissnegler, og bak det hele den tykke kioskeieren, svak bevegelse, pusting og tassing, et tungt dyr i hulen sin».

Eller hun setter ord på livsmysteriet på denne måten: «Alice så opp mot Richards lukkede vinduer og tenkte, i en seng i et rom i denne leiligheten i dette huset i denne gaten ligger det en jeg kjenner, og dør. Alle andre gjør noe annet. Å tenke dette var omtrent som å si fram et dikt, ord av en annen, ikke noe man kunne forstå.»

Det er en konstaterende, distansert stemme som fyller sidene i denne boka. Det hele er tilbakeholdt, tilsynelatende lidenskapsløst, likevel aktpågivende og intenst tilstedeværende. De fysiske tingene, de tilsynelatende uvesentlige gjenstandene vi omgir oss med, klærne vi bærer, duken på bordet, blomsterglasset, det hele nevnes og får sin poetiske betydning som bærere av minner og erindringer. Hun viser fram de tingene som har fylt livene våre. Disse nevnelsene får kanskje størst tyngde og betydning i samlingens siste novelle, der Alice pakker ned tingene og klærne etter Raymond, kjæresten som plutselig dør.

«Alice» oppleves som en uhyre språklig bevisst novellesamling, med et klart, skarpt og usentimentalt blikk på menneskelige relasjoner, på flyktigheten i noen av dem, men også på erindringer som blir værende i sinnet, det dragende og kjærlige. Det som ikke endrer seg.

Sverre Dahl gjør også denne gangen en fin oversetterjobb.

Turid Larsen

 

Stavanger Aftenblad
22.04.2013
Neddempet om døden
Den stilreine minimalistisk-melankolske hverdagsrealismen som forplanter seg gjennom den tredje novellesamlingen til berlinfødteJudith Hermann (f.

1970, debut 1998), kan tidvis bringe tanken hen på de dagsnære, stillferdige fortellingene til amerikanske Raymond Carver. Samtidig registrerer vi at det dreier seg om en dikter som i skyggen av Murens fall, med mange små observasjoner, avdekker et miljø som er helt hennes eget. Ikke uten grunn er hun blitt kalt sin generasjons litterære stemme.
 

Komposisjonen av boka er spesiell. De fem enkeltstående fortellingene - som til sammen utgjør en lett kamuflert roman - har alle et mannsnavn som tittel: Micha, Conrad, Richard, Malte, Raymond. Disse mennene er enten i ferd med å dø eller har allerede dødd. Et par av dem dukker opp i mer enn en tekst. Den lengste fortellingen er på rundt 36 sider, den korteste på drøye 20. Mens historien om Micha utspiller seg på et hospital i provinsbyen Zweibrücken og handlingen i teksten om Conrad er lagt til området ved Gardasjøen, er scenen i de tre andre fortellingene Berlin.

Den viktigste skikkelsen i dette dikteruniverset er gjennomgangsfiguren Alice, fra Berlin og i slutten av trettiåra, som på ulike vis har et forhold til de fem mennene - som eks-kjæreste, venn, slektning, enke. Med presise, lavmælte ord, uten drastiske effekter, formidler hun sitt inntrykk av hva det vil si å bli syk, for deretter å dø og etterlate seg ting, minner, ubesvarte spørsmål. Hun sanser og reflekterer og er akkurat så flink til å holde igjen og åpne for taushetens informasjonsverdi at hun skaper ettertanke, undring, vilje til meddiktning.

Baksideteksten karakteriserer, med rette, «Alice» som en «usedvanlig vakker» bok - honnørord som blir forsterket av Asbjørns Jensens duse, elegant utformete bokomslag. Men å kalle dette for en «kraftfull» bok blir derimot i voldsomste laget brukt om et knippe neddempete, godt oversatte noveller som først og fremst formidler en melankolsk grunnstemning.

Steinar Sivertsen

 

 

Klassekampen
20.04.2013
Sterke noveller - I øverste sjikt
Evnen til å gå inn og ut av realisme, mellom drøm og bevisst tilstand, og skape særegne, underlige stemninger, er noe av det fineste hos tyske Judith Hermann. At forfatterens tredje, rike prosabok endelig kommer på norsk, er helt på sin plass. Alice skildres gjennom fem fortellinger om døende menn, noen av dem sto henne nær. Hermann skriver med sjelden, lavmælt kraft. Tross enkelte innvendinger mot oversettelsen, er dette en av de beste novellesamlingene jeg har lest. 

Judith Hermann (f. 1970) ble utropt til en av Tysklands mest lovende forfattere etter debuten med «Sommerhus, senere» i 1998. Hun er oversatt til mange språk; Gyldendal ga ut både den første og oppfølgeren «Bare gjengangere». Så ble det stille. Hermann skriver sakte. Ingen norske forlag tok tak i hennes tredje bok, «Alice» (2009), før Pelikanen ga Sverre Dahl i oppdrag å oversette boka. 

Jeg blir mye mer engasjert i denne enn i debutboka. Den var god, men «Alice» er i mine øyne enda bedre, kanskje på grunn av konsentrasjonen omkring én hovedperson, som gjør at fortellingene nærmer seg et større format; de samler opp mening, i flere lag av betydninger. 

I den første fortellingen ligger Micha for døden. To kvinner som kjenner ham, Alice og Maja, blir ufrivillig brakt nær hverandre mens de venter på at han skal dø, i en fremmed by. De aner ikke hvor lang tid det vil ta og strever med å finne et sted å bo. En mannlig husvert prøver seg på Alice mens Maja er på sykehuset. Scenen er skremmende godt fortalt, og den blir ikke dårligere av tvetydigheten: Går Maja går fri for hans lumre, seksuelle atferd fordi hun allerede nesten er enke, og dermed under en slags hellig beskyttelse – eller retter hans begjær seg bare tilfeldig mot Alice? 

Først et langt stykke ut i novellen blir relasjonen mellom Alice og den døende Micha beskrevet nærmere. Det viser seg at han reiste nesten rett fra henne til Maja, som han nå har et lite barn med. På tysk skildres historien i korte, nesten merkverdig abrupte setninger. Hermanns lek med verb, med oppfatning av tid, er mesterlig. Som i en scene fra sykehuset, om tomheten Alice føler, alene hos bevisstløse Micha: 

Alt som noen gang hadde vært, var borte. Alle historier som hadde vært mellom ham og henne, var også borte. Ikke noe mer der. Det var over, hun kunne si adjø nå. Ren, lysende nåtid. Alice kysset Micha slik hun ikke hadde kysset ham i levende live. Hun visste godt at han i levende live ville ha frabedt seg denne type kyss. 

Først kan det virke som en vakker avskjed. Men leser man avsnittet om igjen, blir bruken av tid merkeligere. Micha er jo i live, selv om hun behandler ham som død. Alice har selv nettopp tenkt at han registrerer henne. Likevel tar hun seg til rette overfor den døende, kysser ham på en måte hun vet han ikke ville ha likt. Og, som ofte ellers i disse fortellingene, gjentas et uttrykk to ganger, i en kiastisk struktur, besvergende, som et korsets tegn: «i levende live» – «i levende live». Flere steder åpner novellene for en tomhet få forfattere er i stand til å skildre. 

Sverre Dahl er for lengst regnet som en av Norges beste oversettere fra tysk. Jeg leste nylig om igjen flere av hans Bernhard-oversettelser, og fant ikke noe å sette fingeren på. Hermann- oversettelsen virker ikke like overbevisende. Det går på små nyanser som unødvendige gjentakelser av ord (som ikke fins i min tyske ebok-utgave), eller hele avsnitt som virker dårlig konstruert. Et sted (s. 51) må han ta feil av Alice og Lotte, vertinnen. Et annet sted (s. 97) mangler den norske versjonen kursiv, som i den tyske skaper usikkerhet om hva Alice forestiller seg eller leser, utmattet som hun er av å vente på vennen Richards død. 

I det hele tatt er jeg litt usikker på om Pelikanen i dette tilfellet lever opp til det som ellers virker som en høy kvalitetsstandard, med vakker design: På ryggen er forfatternavn, tittel og forlagets logo snudd på hodet. Og boka gikk opp i limingen før jeg hadde lest den ferdig. 

Men valget av innhold, Judith Hermanns fortellinger, har jeg ikke noe å utsette på. De er i aller øverste sjikt av hva som utgis. 

Tom Egil Hverven

 

 

Dagens Næringsliv
06.04.2013
Livet med døde menn
Judith Hermanns "Alice" beskriver livet gjennom skisser av møter med døde og døende menn. ?"Du må skrive om noe viktig," sier sjefen på kaffebaren ved en anledning til forfatterspiren og hovedpersonen i Lena Dunhams tv-serie "Girls".

"Skriv om døden," foreslår han, "døden er viktig." 

Episoden er ment som en liten sketsj om forventninger til hva litteratur skal handle om og om hva som anerkjennes som viktig og dypsindig. Men selv om episoden er treffende, betyr det ikke at døden aldri er et bra utgangspunkt for litteratur. Judith Hermanns "Alice" kan slik sett stå som et eksempel. 

Ekskjæreste. "Alice" fungerer både som novellesamling og roman. Der boken har navnet til den kvinnelige hovedpersonen, er hvert av kapitlene/ novellene oppkalt etter en mann som Alice kjenner, og møtet med denne mannens død. Fem døde menn i omgangskretsen kan virke i overkant mye for en vestlig kvinne på Alices alder Ð leseren anslår gjennom forskjellige hint at hun må være rundt 40, som bokens forfatter. Men Alices forhold til de forskjellige mennene er ofte perifere, hennes møter med døden er ikke hyppigere enn andres. 

I den første fortellingen våker Alice over en Mischa, en tidligere kjæreste. Det er Mischas kone Maya som har bedt henne komme, selv om de ikke kjenner hverandre fra før. Alice leier ferieleiligheter i nærheten av sykehuset sammen med Maya og barnet hun har med Mischa, det er karakteristisk for Hermann at barnets kjønn ikke engang angis. Siden barnet bare så vidt kan gå og har en rosa lue, gjør leseren sine egne konklusjoner om alder og kjønn. 

Midlertidige rom. Et annet dødsfall i boken inntraff før Alice ble født, hennes onkel Malte begikk selvmord for 40 år siden. Alice ringer allikevel Maltes elsker Friedrich for å møtes på et hotell. Som i situasjonen med ekskjærestens kone og barn, er det ingenting spektakulært eller dramatisk i konstellasjonen en eldre mann og hans døde elskers niese. 

Omgivelsene i "Alice" har nesten alltid preg av midlertidighet og uferdighet, hotellrom, feriehjem og sykehus. Berlin selv, for den saks skyld, fremstilles som noe annet i dag enn det byen tidligere var. Kombinert med fortellingene om døden skaper dette en sterk følelse av flyktighet og sårbarhet. 

Røde Kors. Det er først med siste kapittel at "Alice" blir en fullendt bok. Gjennom detaljerte beskrivelser av hovedpersonens opprydding etter mannens død åpnes det, kanskje paradoksalt, for muligheten av noe mer varig og håndfast. De sanselige aspektene ved mannens klær og gjenstander som Alice pakker sammen for å gi til Røde Kors, er intenst skildret med knappe setninger. Hermann viser seg å være i stand til å skildre både banalitet og dens motsetning på presist og rentklingende vis. 

Judith Hermanns debut "Sommerhus, senere" ble utgitt på norsk i 2001, og "Bare gjengangere" i 2004, begge ganger på Gyldendal. Med Pelikanens utgivelse av "Alice" er hele forfatterskapet til denne viktige tyske forfatteren tilgjengelig på norsk. 

Sverre Dahl oversatte også Christian Krachts "Imperium" fra tysk for Pelikanen forlag. I begge tilfeller har han utført godt håndverk. Men som med mer etablerte forlag, gjør Pelikanen sin oversetter urett med litt slurvete språkvask. Ingen oversetter kan få titusenvis av ord helt rett på første forsøk og totalt på egen hånd. 

Bjørn Gabrielsen