Malapartes "Kaputt" går sin seiersgang hos anmelderene; et litterært mesterverk!

Malapartes "Kaputt" går sin seiersgang hos anmelderene; et litterært mesterverk!

Vår sommerutgivelse Kaputt, av den Italienske forfatteren Curzio Malaparte, høster stadig nye strålende anmeldelser, og ble av Dagens Næringsliv utropt til et "litterært mesterverk fra andre verdenskrig"

DAGENS NÆRINGSLIV

20.06.15. Susanne Hedemann Hiorth

 

REPORTER I AVGRUNNEN

En løs kanon av en reporter skulle til for å skrive et litterært

mesterverk fra Annen verdenskrig. Curzio Malapartes roman

«Kaputt» utgis nå på nytt på Knausgårds forlag.

Hvordan så Europa ut under Annen verdenskrig, der og da? Flere av vårens bøker gir innblikk i hva folk så og tenkte, visste og ikke visste, den gang, som Astrid Lindgrens .Krigsdagboken. eller Ian Burumas bok om 1945, år null.

Et litterært verk som kommer på høyde med situasjonen i all sin absurditet og gru, er “Kaputt.” av italienske Curzio Malaparte. Boken kom ut i 1944, ble en internasjonal suksess og kom p. norsk første gang i 1948. I årets nye norske oversettelse står romanen frem som et febrilsk mesterstykke som flenger opp krigens kaos og inneholder store doser svart humor. At forfatteren er så ukjent, kan skyldes hans tidlige fascistiske sympatier. Men Malaparte kom på kant med fascistpartiet, fornærmet ifølge seg selv Mussolinis slips og ble sent til forvaring i fem år på de lipariske øyer på 30-tallet.

Nød og eksess.

Curzio Malaparte var pseudonym for Kurt Erich Suckert (1898–1957), som hadde italiensk mor, tysk far og vokste opp i Toscana. Han rapporterte fra Ukraina i 1941 og Finland i 1942 som avisen Corriere della Seras krigskorrespondent. Handlingen i Kaputt begynner i det nøytrale Stockholm, der Malaparte er på gjennomreise og besøk hos svenske prins Eugen. Fortelleren er full av historier om død og fordervelse på østfronten, i grell kontrast til de forfinede omgivelsene. Her er vi ved en av romanens mange motsetninger, Europas fordums prakt betraktet med estetisk distanse versus barbariet som utspiller seg rett utenfor stuedøren. .Kaputt. utforsker begge deler, over et stort geografisk område. Malaparte beskriver krigens konkrete konsekvenser og hvordan folk forholder seg til dem, høyt og lavt, i finsk sprengkulde eller en overopphetet, rumensk jernbanevogn. Grusomme hendelser følges av grotesk latter, for eksempel i middagsselskap på et nazifisert slott i Polen, der det tyske vertskapet inviterer til å dra og rusle litt i gettoen. og blir rørt over egen musikalske følsomhet. Samtalen avdekker hvordan behandlingen av jødene rettferdiggjøres med både frykt, relativisering og egen rørende godhet.

Frosne hester.

Malaparte skriver fabelaktig godt. Det gir en kraftig bismak . hylle stilisten i en grusomhetsskildring av dette kaliberet, men ”Kaputt” har en sjelden sanselig klarhet som får frem hvordan krigen lukter, kjennes og ser ut, i et sammensatt bilde med mange ulike inntrykk på en gang. Observasjoner og scenarier brenner seg inn, som en gruppe hester fastfrosset i isen. Kan vi så ta det for god fisk? Malapartes egen selvmytologisering beskrives med snert i oversetter Anne Arnebergs etterord, som opplyser at reporteren ikke var en like ensom ulv som romanpersonen; han hadde i virkeligheten med seg en sjåfør. Den samme sjåføren hevdet at vinklingen i Malapartes manus ble forandret etter at det gikk nedover med aksemaktene i 1942.

Som historisk person var opportunisten Malaparte muligens et paradoks på to ben. Etter krigen forflyttet han seg politisk mot venstre og testamenterte huset sitt på Capri, kjent fra Godard-filmen .Le Mepris., til folkerepublikken Kina. Kaputt. vitner om et våkent blikk for nettopp menneskers paradoksale fremferd og en evne til . ikke legge fingrene imellom, som gjør en tilsynelatende uberegnelig kyniker som får innpass overalt, til en forfatter man setter sin lit til i en ekstrem situasjon. Malaparte beskriver krigens absurditet lysende klart. ●

 

KLASSEKAMPEN

27.06.15. Eivind Myklebust

SPORVAR OG KANONER

I ein draum besøker den omflakkande krigsreporteren Malaparte sitt gamle husvære i Paris.

Portnarkona kjenner han ikkje att, og på spørsmål om herr Malaparte er heime svarar ho: «Vi har ikke hørt fra ham på veldig lenge […] kanskje sitter han fortsatt i fengsel i Italia, kanskje er han med i krigen et eller annet sted i Russland, i Afrika eller i Finland […] kanskje han har glemt oss?». Han har ikkje gløymt dei, forsikrar Malaparte henne, «han skammer seg bare over å lide, han skammer seg over hva vi alle er blitt til i denne krigen». 

Skal ein døme etter leiemotiva til Malaparte – som altså er namnet på både forfattaren av og forteljaren i «Kaputt» – gjorde krigen oss til dyr. Det er eit bestialsk medvit i romanen – eit medvit om det dyriske i mennesket. Det byrjar i Stockholm, der Malaparte er innlosjert hos prins Eugen. Gjennom det vakre haustlandskapet ber vinden sørgmodige hestevrinsk medan klagande måsehyl minner om barnegråt. Malapartes krigsrøynsler tvingar seg fram i idyllen, og han byrjar fortelje – «nesten ubevisst» – om russiske fangar som et døde kameratar. Og slik går det, Malaparte legg ut om selskapsliv og slagmarker; ei forteljing grip ei anna i handa til han har slått ring om Aksemaktenes framferd under den andre verdskrigen. Innsirkla på denne måten står krigen fram i sitt absurde, nærast uforståelege vesen: «I en viss forstand er kriger syntaksfeil». 

Det slår meg at denne setninga kunne stått som motto for forfattarskapen til Louis Ferdinand Céline. No er det ikkje i stil og syntaks at Malaparte liknar Céline. Malaparte skriv målande – ofte utbroderande, ekspanderande – og ligg nærare Prousts forfina enn Célines rabiate uttrykk. Men Malaparte er like burlesk og grotesk som Céline, og hos begge kjem vondskapen trengande på frå alle kantar: Dei går hovudstups i krigen med eit blikk som er like kynisk som kritisk. 

Malaparte marsjerte mot Roma saman med fascistane i 1922, men gleid seinare lenger og lenger mot venstre. Han terga på seg Mussolini og blei sett i fengsel fleire gongar, men reiste mellom 1941 og 1943 langs Austfronten som korrespondent for ei italiensk avis. Stoffet i «Kaputt» er henta frå desse reisene, men som omsetjar Anne Arneberg skriv i etterordet, er Malapartekun «lojal mot sin egen troløshet». Han gir lesaren få sjansar til å vurdere sanningsgehalten i det han skriv, og ein gjer best i å lese vitneskildringa hans ein stad innanfor den bøyelege romanforma. I etterordet får Arneberg fram det paradoksale og problematiske hos Malaparte utan å besverge; ho arresterer sjølvmytologien hans utan å underslå dei fengjande sidene ved den. 

Som omslaget på boka antyder, er det mykje som er snudd på hovudet hos Malaparte. Ein stad seier han spydig at både engelskmennene og Mussolini alltid har rett, «spesielt når de tar feil». Tyskarane er ikkje betre: «Himmler […] tror han kan stanse selvmord ved hjelp av terror. I går fikk han tre Alpenjäger skutt fordi de hadde forsøkt å henge seg». Møta med Himmler er like artige som grufulle; det er ein helvetes humor her, ofte retta mot offera, men like råkande for overgriparane. Tyskarane er eit sjukt folk, seierMalaparte, sjukt av skrekk – ikkje for modige motstandarar, men for «de forsvarsløse, de syke og svake». 

Stor merksemd får også Hans Frank – «den tyske kongen av Polen» – som blir karakterisert på ein måte som også treff romanen: «Hans uvanlig sammensatte natur, den merkelige blandingen av grusomhet og intelligens, av forfinelse og tarvelighet, av brutal kynisme og raffinert følsomhet». I selskapslivet rundt Frank blir land etter land fordømde som barbariske, medan tyskarane er metodiske, organiserte og tilsynelatande siviliserte. Malaparte tenkjer tidleg at alle partar taper i krig, men for å delta i krigens sosietetsliv spelar han med, skålar i hytt og vêr og konverserer seg gjennom katastrofen. 

Det blir mange og lange samtalar i boka, og – om det er lov å dømme klassikarar på denne måten – eg trur ikkje kvassare redigeringskaliber ville ha skadeskote verket. Like fullt opnar dei utmattande samtalane for verkeleg å verdsetje dei lyriske partia i boka. Landskap og dyr glid over i kvarandre i det særmerkte biletspråket til Malaparte: «Det blåste en varm vind, ru som en kattetunge». Han skriv sanseleg, hallusinatorisk, stundom synestetisk, og etter tallause krigsskildringar vekker «Kaputt» sansane mine så vel som sansen min for krigslitteratur til live igjen: «Natten åndet i døropningen som en syk ku; dens varme pust trengte inn i rommet sammen med løvets rasling og elvens susing». 

Verken prins Eugen eller unge Louise vil eigentleg høyre dei mørke forteljingane, sjølv om Malaparte insisterer på at dei er oppbyggjelege. Louise likar ikkje å sjå det vakre i krigen, seier ho, men forteljinga om barna til ein italiensk greve set ho likevel pris på. Etter krigsutbrotet har barna utvikla ei underleg frykt for sporvar: «De to barna lå i sengene sine med hodene gjemt under dynene og skalv av skrekk når de hørte fuglekvitter». Sporvane minner barna om engelske bombefly, og mora må lære dei skilnaden på sporvar og kanoner. 

«Det fantes ingen menneske- eller naturlover lenger. Verden var brutt sammen», skriv Malaparte, og viser korleis den menneskelege orienteringsevna blei omkalfatra av krigen i Europa. I «Kaputt» ristar Malaparte lesarens moralske kompass på nytt, utan særleg omsyn til kvar nåla måtte peike når han forlèt oss. Det er lov å bli frustrert, provosert og indignert, men også klok av skade. 

 

 

MORGENBLADET

03.07.15. Olaf  Haagensen

 

ROMAN I DYRETS TEGN

Curzio Malapartes Kaputt er en overveldende roman om kollektiv voldsutøvelse. Dens brutale fortellinger fra 2. verdenskrig gjør den likevel ikke til noen klar antikrigsroman.

Noen kapitler inn i Forbrytelse og straff (1866), før den berømte forbrytelsen er begått, lar Dostojevski sin hovedperson, studenten Raskolnikov, drømme en forferdelig drøm: Syv år gammel er han tilbake i den lille provinsbyen der han vokste opp. Han går tur med faren idét en flokk fulle menn velter ut av den lokale kneipa og laster seg opp i en vogn spent for med «en liten, mager, rødbrun bondegamp». Eieren pisker løs på hesten, men til ingen nytte, den magre merra klarer ikke å rikke vogna av flekken.
Det gjør eieren sanseløst rasende, han griper tak i et spett og slår og slår den stakkars hesten over ryggen til den ligger død på bakken.
Innenfor romanen peker drømmen frem mot Raskolnikovs eget drap på pantelånersken. Lest 150 år senere fremstår den også som et rystende varsel om hva som skal komme. Ikke først og fremst fordi lidelsene til våre umælende medskapninger er et tilbakevendende motiv i det 20. århundrets krigslitteratur - men fordi Dostojevski, i sammen koblingen av hestedrømmen og Raskolnikovs forbrytelse, synes å være på sporet av en langt mer forstyrrende sannhet om det moderne menneskets kollektive voldsutøvelse. Krigskorrespondent. Noe i de baner tenker jeg i hvert fall umiddelbart etter å ha slukt Curzio Malapartes overveldende roman fra andre verdenskrig, Kaputt, en bok som over 600 sider hvileløst tar oss på kryss og tvers gjennom et Europa midt i undergangen, før den kulminerer i en passasje som hører med blant de aller sterkeste prosastykkene jeg har lest på mange år: Vi er i et utbombet Napoli mot slutten av krigen da byens underjordiske - de vanskapte og de gale, de lemlestede og de utfattige - stiger opp fra kjellerne og gårdsrommene de så lenge har vært stuet bort i. Mer dyr enn mennesker står de der, midt i sollyset og «den uhyggelige ensomheten som deres gruoppvekkende deformiteters hellige karakter skaper rundt dem».
Curzio Malaparte (1898- 1957) er et pseudonym og et ordspill på Bonaparte (mal: vondt, dårlig). Forfatteren av Kaputt het opprinnelig Kurt Erich Suckert, men byttet ut navnet han hadde fått av sin tyske far og italienske mor på midten av
1920-tallet. Da hadde han allerede rukket å kjempe i første verdenskrig, melde seg inn i det italienske fascistpartiet og delta i Mussolinis marsj mot Roma i 1922. I årene som fulgte slo han seg opp som journalist og avisredaktør, bare for å bli ekskludert fra fascistpartiet i 1933 på grunn av sin respektløse stil og frittalende skriverier og bli sendt til øya Lipari nord for Sicilia, hvor han sonet «en slags femårig forvaring», som oversetter Anne Arneberg skriver i etterordet sitt.
Under andre verdenskrig var Malaparte engasjert som korrespondent på aksemaktenes side.
Han fulgte de tyske troppene i angrepet mot Sovjetunionen, reiste rundt i det okkuperte Europa (Jugoslavia, Polen, Baltikum), og besøkte Romania, Finland og det nøytrale Sverige. Under disse reisene samlet Malaparteråmaterialet til Kaputt, som utkom i Italia første gang høsten 1944.
Overdådige bilder. At Malaparte tilsynelatende kunne gå rett fra å være forvist urokråke til å bli krigskorrespondent for italienske aviser, skyldtes at han hele livet holdt seg med svært innlytelsesrike venner, deriblant Mussolinis svigersønn, noe som også preger Kaputt. Kapitlene tar gjerne utgangspunkt i en sosial sammenkomst i okkupasjonsmakten eller diplomatiets øverste sirkler - en middag hos guvernøren for det okkuperte Polen, for eksempel, eller et drikkegilde med Sveriges gesandt i Finland - der den buktende samtalen utløser forskjellige minner i Malapartes selvbiograiske jegforteller.
Det ville likevel være feil å kalle fortellerstrukturen i Kaputt proustiansk. Påvirkningen fra Malapartes store forbilde - første kapittel heter bare «Le côte de Guermantes» - kommer først og fremst til uttrykk i de viltvoksende språklige bildene der den ene sammenligningen avløser den neste. Bare se hvordan han beskriver regndråpene som faller lysende over «nattens sorte glass»: de lignet korallkjeder rundt usynlige kvinnehalser, blomster kastet ut på en fløyelsmørk avgrunn, selvlysende fisk som spratt rundt i et nattsvart hav; det var flyktig tegnede, røde lepper som gled bort i skyggen av silkeparasollene og utsprungne roser i en hemmelig hage i en måneløs natt like før morgengry.
Over konjakkglassene. Fortellerstrukturen i Kaputt sender tankene mye lenger tilbake i litteraturhistorien enn til Prousts madeleinekake-modernisme, nemlig til Malapartes landsmann Boccaccio og hans store novelleverk Dekameronen (1353), hvor rammefortellingen beskriver en gruppe unge mennesker som har trukket seg tilbake til en herskapsvilla på landet for å unngå pesten som herjer i Firenze. For å få tiden til å gå - mens deres medborgere dør og byen fylles av lik - underholder de hverandre med å fortelle historier.
Kaputt arter seg som en slik serie av fortellinger, fortalt over det ene måltidet mer overdådig enn det andre. Utenfor raser verdensbrannen, men her inne, under krystallysekronene og over konjakkglassene, er den til stede bare som fornøyelige anekdoter, eller så er den allerede passé.
«Krigen er gått av moten», som det uttrykkes på et tidspunkt.
Tragediens vitner. Misforholdet mellom det Malaparte erfarer på Ukrainas sletter eller den rumenske landsbygda og livet blant de kondisjonerte selskapsløvene - de er alle oiserer, høyere embetsmenn, karrierediplomater eller Europas siste aristokrater, og dannet til ingerspissene - blir bare mer grotesk for hver side, noe Malaparte selv påpeker jevnlig. Tyskernes krigføring får ham til å kjenne «frykt og medlidenhet».
Jeg har ikke tilgang til den italienske originalteksten, men antar at oversetter Arneberg har valgt akkurat disse to ordene med omhu, siden de på norsk er det etablerte begrepsparet for følelsene tragedien ifølge Aristoteles skal vekke i sine tilskuere.
fremfor alt er han fascinert. Det kan gi seg direkte kvalmende utslag.
Stumt kor. Man kan gjerne tenke på summen av fortellingene i Kaputt som en tragedie om menneskets skjebnetunge blindhet.
Da blir i så fall alle dyrene som opptrer i boka - hestene som står fastfrosset i isen eller de sovjetiske anti-stridsvognhundene som er trent opp til å sprenge seg selv i lufta - dels et slags stumt kor av vitner og dels «syndebukker» i det store dramaet.
Dyrene etablerer en posisjon utenfor mennesket som lar oss se andre verdenskrig som en forening av ideologiens kalde instrumentalitet og blodtørstens stakkåndethet. Raskolnikovs idédrevne drap på pantelånersken og hestedrømmens ødselsfest av vold - det er som om disse to kreftene er smeltet sammen i én utslettende kraft og sluppet løs
på et helt kontinent. I Kaputt når denne rasjonaliserte voldsekstasen sitt sinnssyke høydepunkt i fortellingen om en tysk general som beordrer den siste laksen i en insk lakseelv henrettet ved dobbelt nakkeskudd. Alle og alt må dø.
Kvalmende. Det hører med til historien om Kaputt at Malaparte skrev om romanen da han skjønte at Aksemaktene kom til å tape krigen. Vi har ikke å gjøre med noen antikrigsroman, hvis noen skulle ha fått det inntrykket. «Det mest skremmende ved krigen (…) er jo nettopp det vakre ved den», lar Malaparte en av karakterene si, og jeg mistenker at han med det også gir til kjenne sin egen oppfatning.
Malaparte er ingen trygg Vergil som loser oss gjennom krigens inferno og moralske gråsoner. I det ene øyeblikket snakker han med avsky om den volden han bevitner, i det neste øyeblikket inntar han en kynisk og distansert holdning, innimellom er han selvheroiserende. Men fremfor alt er han fascinert. Det kan gi seg direkte kvalmende utslag, som når han beskriver døde jøder i Warszawa-gettoen i det samme forskjønnende billedspråket han bruker om nattehimmelen: Skjegget virket blått i de utmagre ansiktene som var blåsvarte av død og kulde. En så ren farge at den minnet om visse havalger. En så gåtefull blåfarge at den minnet om havet, den mystiske blåfargen havet har på visse hemmelighetsfulle tider av døgnet. Kaputt er heller ikke en etterrettelig dokumentarisk roman, den blander erfaring og diktning.
Malaparte var for eksempel aldri i Polens jødegettoer. Om et slikt besøk ville ha lagt en demper på krigsfascinasjonen hans, får vi aldri vite. Det vi har å forholde oss til er Kaputt, en barokk monstrositet av en romanen der krigens bleke kranium skinner grusomt og storslått på én gang.

 

 

NY TID

08.07.15.  Kjetil Røed

TETT PÅ ONDSKAPEN

Hvordan beskrive krigens grusomhet? Skal den vises direkte eller skal vi nærme oss den via sideveier? Dette har man grunnet på til alle tider. Mange har ment at direkte konfrontasjon fører til at erkjennelsen av det grusomme etter hvert glipper, enten fordi vi setter opp et forsvarsverk mot det eksessive, eller fordi eksponering for brutale bilder i det lange løp gjør oss immune for hva de faktisk viser oss, som Susan Sontag hevdet i Om fotografiet. 
En måte å omgå immunisering på kan oppdages i litteratur og kunst. Her kan vi finne et presisjonsnivå med mer varig effekt enn mange skildringer som påberoper seg realisme. Litteratur og kunst er, slik sett, ikke forpliktelsesløs nytelse, men en manifestasjon av en intim forbindelse mellom å se og tenke godt rundt det vi betrakter. 
Tenkende krigsfremstilling. Jeg har knapt lest en bok som skaper et så fininnstilt blikk på krigen som Curzio Malapartes merkelige Kaputt, som kom på norsk første gang i 1948, men som nå foreligger i ny - og langt bedre - oversettelse. Malaparte reiste rundt som journalist under andre verdenskrig, og det er mye av hans erfaringer fra disse reisene som finnes i Kaputt. Hovedpersonen heter det samme som forfatteren, men han har tatt seg mange friheter, slik også Marcel Proust gjorde da han skrev På sporet av den tapte tid, hvor også hovedpersonen har samme fornavn som forfatteren (Marcel). Proust er et åpenbart forbilde for Malaparte, som stadig siterer den franske forfatteren indirekte og direkte. 
Et annet aspekt ved Kaputt er hvordan Malaparte beveger seg like tett på krigen, på gjørme og død, som de høyere sosiale lag. Han pleier omgang med svenske prinser og kommunistledere like naturlig som han deler en svinestek og en flaske champagne med nazigeneraler. Han er vittig og snakker folk etter munnen for å holde seg inne med alle leire, men går heller ikke av veien for komme med bitende bemerkninger. 
Empatisk skildring.

Hans beskrivelser av nazistene han møter er ikke fylt av forakt, men av tenkende undring, som brettes ut i en vifte av metaforer som åpner et analytisk felt, som holder det onde åpent for videre undersøkelser snarere enn å lukke det. 
Hør bare på hans møte med en nazist i begynnelsen av boka: «Det venstre øyenbrynet var løftet mot tinningen i en spiss. Kald forakt og grusomt hovmod sto rett ut av dette hevede brynet. Men det som bandt ansiktstrekkene hans sammen, alle ansiktets tegn og bevegelser, var denne lidende grusomheten, denne underlige og triste ensomheten. » Her er han ikke ute etter å lokalisere det onde, fiksere det, men å forstå det gjennom å legge frem dets bestanddeler. Hans skildring er empatisk, ikke fordømmende. 
Krigens ekkokamre.

Krigen legger et press på skildringen, og på sanseapparatet, som skyver på tingenes identitet, også i randsonen krigens umiddelbare inntrykk: «Jeg åpnet øynene, det var morgen. Rommet var gjennomkrysset av spindelvev av svakt hvitaktig lys, gjenstandene trådte gradvis frem fra mørket med en langsomhet som så ut til å forvrenge dem, forlenge dem. som gjenstander som dras gjennom en flaskehals. » I krigens erfaringsmessige trykkoker åpner ting og opplevelser seg for andre betydningslag hos Malaparte. 
Dette ender i et nettverk av korrespondanser mellom forskjelligartede ting, mennesker og opplevelser: Verden hules riktignok ut gjennom krigen, men fylles opp igjen, får substans, i Malapartes utforskning av alternative betydninger. Ja, så tett på hverandre er de atMalaparte beskriver selve krigen som en svikt i språket mot slutten av boka. «Språket er svært viktig [... ] ikke bare for forfattere, men for befolkninger og stater. I en viss forstand er krigen syntaksfeil. » 
Stinkende stål.

I en scene hvor han samtaler med den svenske prinsen Eugen, finner Malaparte en korrespondanse mellom landskapet og hester. Utgangspunktet er den mentalt forstyrrede kunstneren Carl Hill - en fremragende kunstner - og hans malerier av dyr og landskap. «Det er ikke bare i de store, adstadige og dypgrønne trærne i skogen at det svenske landskapets hestenatur og hestevillskap kommer til syne, men også i silkeglansen i sjøene, skogene øyene og skyene [... ] Det svenske landskapet er som galopperende hester. Hør hvordan hesten vrinsker i løvet og gresset. » I en annen scene kommer krysskoblingen mellom sansene - synestesien - mer direkte til uttrykk, som en skygge av krigen: «Lukten av fordervet stål overtrumfet lukten av mennesker og hester (de gamle krigers lukt), selv kornlukten og den søte og gjennomtrengende duften av solsikker druknet i den stramme lukten av svett jern, stål i forråtnelse og døde maskiner.» 
Kunstens sansingsarkiv.

Andre steder bruker Malaparte kunsten som reservoar for å beskrive landskapet. I en fantastisk scene brukes Albrecht Dürers grafikk som en optisk modell for å trenge dypere inn i sansningen - for å skape en kobling mellom det umiddelbart synlige og krigens realitet som gjennomsyrer alt og alle, og dermed strukturer virkeligheten på et mer fundamentalt plan: «Det var noe dürersk over den gotiske omsorgen for detaljene som øyet umiddelbart oppfattet, som om gravøren hadde stanset opp og hvilt seg et lite øyeblikk slik at vekten av hånden hans hadde preget et dypere spor i kobberet akkurat på den døde hestens oppsperrede kjever, på den sårede mannen som sleper seg avgårde mellom buskene der nede. » Det er sjelden man ser en så vellykket bruk av kunsten for å forsterke sansingens forbindelse med historie og vold. 
Pusterom. Malapartes nyanserte, men først og fremst usedvanlig poetiske språk gjør at spørsmålet om hvordan krigen og det onde kan la seg beskrive tenkende, trekkes med gjennom hele Kaputt. Han er tett på det grusomme, men dyrker likevel en optikk som er langt rikere enn øyeblikkets sjokk tillater. Det ligger mye av den tenkende melankolikerens blikk hos ham, for brutaliteten skaper en tristhet hos Malaparte, en saktmodighet, som han likevel ikke blir overmannet av. Han verger seg gjennom språket, som fungerer som skjold og medium for vitnesbyrd som vi, lenge etterpå, kan nyte godt av. 
Noen ganger dramatiseres håpet som noe annet enn tenkende språk, som i en hjerteskjærende scene med et tog med døde jøder på vei mot en konsentrasjonsleir. Når døren åpnes, velter de utmagrede likene ut, en etter en. Men innerst i et hjørne finnes det et lite barn som moren har holdt i live ved å holde ham fast mellom lårene sine foran en liten glipe i treveggen. Midt i desperasjonen ble en fremtid skapt - vi kan jo bare tenke oss hvordan kvinnen har kjempet for å gi rom til barnet. Gjennom dette lille rommet har gutten, som den eneste, overlevd turen. 
Men dette er ikke alt. Pusterommet som reddet det lille barnet, lar seg ikke individualisere innenfor Malapartes univers: Ved å fortelle historien gjenskapes pusterommet i språket og blir et glimt av håp - ikke bare for barnet, men for oss alle. 

 

DAGBLADET

25.07.15. Cathrine Krøger

[TERNINGKAST 5]

JÅLETE FORFATTER, SJELDEN BOK

Jåleri, vidd og spiddende brutalitet . Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944. «Kaputt» Oversatt av Anne Arneberg.

Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte. Det er våren 1941. Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina. Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras. Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene. Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941. Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter. Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944. Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess. Også her i Norge, da den kom ut fire år senere. Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.
Grusomme scener
Det innledende sitatet, med sin hverdagslige brutalitet, er symptomatisk for tonen i denne aparte boka. Den består av tilbakeblikk og drømmer, gjenfortellinger fra fronten, fra landsbyer i Ukrania, gettoen i Warsawa, de finske skogene. Ellers er det en rekke middagsselskaper med høytstående tyske offiserer, gesandter, ambassadører, prinser og prinsesser.
Et gjennomgående trekk ved Malapartes stil er utpenslede estetiske skildringer som brytes av de mest grusomme scener. Som da han besøker prins Eugen i Sverige, og beskriver den gamle, sentimentale prinsen som tusler rundt i sin vakre hage, fjernt fra krigens larm. Malapartes overdådige beskrivelser av slottets interiør og hage veksler med marerittaktige scener fra fronten. Prinsen lever i en verden av i går, og Malapartes høystemte stil minner nettopp om Stefan Zweig.
Med i fascistpartiet
En av de mer groteske sekvensene er middagen med den selvutnevnte kongen av Polen, den stupide generalguvernør Frank og hans vulgære hustru. Pludringen ved middagsbordet om grusomhetene tyskerne begår i den jødiske ghettoen, blandes med Frau Franks voldsomme beundring for ektemannens følsomhet. Malaparte er utrolig god på sjokkartede bilder: «Mens guvernør Fischer lot skje etter skje med saus falle som et gyllent regn over dådyrskivene sine, forklarte han hvordan jødene i gettoen ble begravd: ‘ett lag med lik og ett lag med kalk’, som om han hadde sagt ‘en skive kjøtt og ett lag med saus, en skive kjøtt og ett lag med saus.’»
Selv gir Malaparte seg selv rollen som den perfid spørrende, som ved snedig ironisk uskyld avslører tyskernes stupiditet overfor oss lesere. Det må vi tro er skrevet i ettertid. Inntil 1942 skal han ha trodd på aksemaktens seier, og mange av artiklene ble forandret da han så hvordan det gikk. For mye av dette er ren diktning, og Malaparte selv var en kontroversiell mann, ifølge oversetteren Anne Arnebergs informative etterord. Han var medlem av fascistpartiet, og beskrives som selvopptatt, forfengelig og narraktig, en slags enfant terrible som gjerne menget seg med makten. Anekdotene om han og hans bravader er mange, de fleste satt ut av ham selv, ifølge Arneberg. Han satt fengslet en rekke ganger, men ble beskyttet av Mussolinis svigersønn, som har en sentral rolle i boka. 
Himmler med babynavle
Mange av de fantastiske bildene er da også for gode til å være sanne. Fra Finland, der Malaparte bodde med «Nord-Karelens ulver», sissiene, forteller han om da han tok badstue med en svetteglinsende Himmler, med blekfet hengemage og en liten babynavle. Tyskerne der skal forøvrig ha vært mest opptatt av laksefiske, og her er en scene der en tysk general er besatt av å fange en diger rugg av en laks. Den minner påfallende om Kaptein Akabs jakt på Moby Dick, - og må være - om ikke usann - så betydelig overdrevet.
Ellers består store deler av boka av karakteristikker av folkeslag, typer og enkeltmennesker: De lutfattige stolte napolitanerne, de melankolske finnene, og altså de perverterte tyskerne. Der er Malaparte uten nåde i denne anbefalelsesverdige boka: «I Smolensk så jeg noen russiske fanger spise likene av kamerater som hadde dødd av sult eller kulde. De tyske soldatene sto og så på uten å si noe, med verdens vennligste og mest hensynsfulle mine. Tyskerne er jo så humane, ikke sant?»

 

 

DAG OG TID

14.08.15. Giuliano DLAmico

KLART EIN KLASSIKAR

Det er dei mange ambivalensane som lyfter Kaputt opp frå statusen som krigsroman til ei forteljing om menneska og livet på jorda.

Den tysk-italienske forfattaren Curzio Malaparte (1898-1957) har alltid vore ein omstridd figur i den italienske allmenta. Han blei tidleg fascist, men måtte sitte inne på grunn av sine kritiske ytringar; han støtta dei allierte då dei kom til Napoli. Etter krigen uttrykte han stadig meir sympati for det italienske kommunistpartiet. Mykje av denne ambivalensen finn ein att i romanen Kaputt (1944), som no ligg føre i ei ny omsetjing ved Anne Arneberg (ei første omsetjing kom ut på Aschehoug i 1948, utan å setje varige spor i det norske litteraturlandskapet). 
Kaputt utviklar seg som ei samling krigsforteljingar som botnar i Malapartes verksemd som krigskorrespondent i Ukraina, Polen og Finland i 1941 og 1942 (sjølv om det er uklart kor sanne forteljingane er). Her får lesaren servert råe skildringar av ukrainske byar i ruinar, jødemassakrar i Iasi og Warszawa og russiske angrep med «bombehundar» på dei tyske styrkane.Malaparte balanserer ein sterk avsky for det grufulle ved krigen med ei undring over korleis menneskeslekta framleis klarar å halde på med ein viss humanitet, om det gjeld å vise omsorg for ei ung, jødisk prostituert eller læra hunden sin å gå på jakt igjen etter ein traumatisk bombeaksjon. 
KONTRASTAR 
Denne doble sida ved skildringane av krigen er ikkje den einaste motsetnaden ein finn i historiene, som er plasserte i rammeforteljingar som forsterkar kontrasten mellom dei grufulle hendingane og det søte liv et i den europeiske overklassen. I bokas fiksjon fortel Malaparte desse historiene under store middagar ved diplomatiske legasjonar, og her ligg ein annan skummel ambivalens ved romanen. Korrespondenten Malaparte var ingen sjølvstendig journalist, men ein italiensk offiser med tette band til det fascistiske regimet, sjølv om han konsekvent kritiserer Mussolini og regjeringa hans og ofte latterleggjer tyskarane - ein krankes Volk, som det står i romanen. 
Men det er nett dei mange ambivalensane som lyfter Kaputt opp frå sin status som krigsroman til ei forteljing om menneskeslekta og livet på jorda, her representert ved dei mange dyreartane som fungerer som titlar på kapitla og som kommentarar til elendet dei fortel om. Uansett krigen lever dyreriket vidare, og i det bestialske ropet etter det heilage blodet til S. Gennaro i Napoli, skimtar ein eit glimt av håp og poesi i Malapartes sterke forteljing. 
EIN LEI MANGEL 
Alt dette gir omsetjaren Arneberg oss gjennom ein veltalande prosa - med eit viktig unnatak. I den italienske originalen går mange av samtalane mellom diplomatar føre seg på fransk, men dei er omsette til norsk utan markering. Fransk var framleis Europas lingua franca under den andre verdskrigen, og i romanens verd forsterkar dette kjensla av at krigen var, til sist, eit enormt brodermord. Ein lei mangel ved omsetjinga, med andre ord - men som kanskje seier meir om dei jamt skortande franskkunnskapane her til lands enn om omsetjarens elles vellykka arbeid med å gi att ein av dei store klassikarane i europeisk krigslitteratur. 

 

 

 

 

 

 

Malaparte
Malaparte