Les anmeldelser av Arild Reins songar frå mitt territorium

Klassekampen, Bokamagasinet
Terje Thorsen 10.11.2012
"I know beauty and I know a good thing when I see it». Ordene er Howard Devotos og kommer fra en av bandet Magazines beste låter - og dermed en av de beste låtene som noen gang er skrevet - «A Song from Under the Floorboards».

Arild Reins bok «songar frå territorium» er definitivt en god ting. Den er hans sjette bok, og den første på Pelikanen forlag. Forlaget er ferskt, men har allerede - tidligere i år - servert framifrå, burlesk, islandsk romankunst med «Svar på brev frå Helga» av Bersveinn Birgisson. Og både for Helga og songar fortjener forlaget skryt for utstyr og utforming av boka. Den største lesesvir er en bok av papir!

Hver dag gjennom et helt år sketsja Arild Rein en tekst, en sang, uansett hvor han befant seg. På sofaer, busser, kafeer, i kjelleren, you name it. Han skriver sine erfaringer fra sitt territorium, det området, den fysiske verden hvor han drikker kaffe og øl, og skriver og herjer og irriterer seg på daglig basis. Huck Finn satte kursen mot territoriet, mot frihet, spenning og muligheter. Arild Rein står allerede midt i det med notisboka klar og nedtegner vår moderne versjon av sjølsamme territorium.

Og til slutt hadde han fylt tolv notisbøker med lyriske snapshots som han prompte strikka sammen i en bunt og la i ei hylle på jobben. Da han tok dem fram igjen etter halvannet år, hamret han ned sine egne personlige sanger fra under gølvet på skrivemaskin, og presto ble verden velsignet med en ny bok fra denne unike, norske forfatteren.

Sangene tar seg uttrykk i diktform, notater, dagboksinnføringer, fragmenter og innfall. Tekstene er umiskjennelig reinsk tempererte - ofte av det drøyere og grovere, ja, frekke slaget - og bærer i seg et sterkt undertrykk som driver på. Til tross for det sprengte mosaikkgrepet kan man avlese et tematisk mønster i den personlige trykkokeren. Rein skriver fram grunnleggende følelser og basale drifter felt ned med en bedragersk letthet.

Jeg tar sjansen og går ut fra at jeget i tekstene er Arild Rein. Tekstene, sangene, er slik jeg leser de, paradoksalt nok et uttrykk for at forfatteren ikke føler et behov for å gi sitt liv gyldighet gjennom å skrive om det. Han har tatt steget, krysset tida som kronologisk eksistens, inn i de tidløse skyggene, inn i forundringen med døden glefsende i hælene.

Forfatteren Arild Rein tenker og søker, akkurat som Edward Causabon i George Eliots «Middlemarch». Men der Causabon leter etter nøkkelen som binder all mytologi sammen, undersøker Rein om sangene vi synger - sangene han skriver - kan destilleres ned til en mellommenneskelig mytologi som binder oss sammen? Kjærlighet, hat, vennskap og sorg er svaret, men hva er spørsmålet? Kanskje er det viljen til å holde på, å slåss for det - ikke-perfekte. Jeg kan ikke fortsette, jeg vil fortsette.

Og slik slites forfatteren på samme tid mellom Gemeinschaft og Gesselschaft. Mellom fellesskap og det moderne samfunnet. There is no such thing as society, sa Margaret Thatcher, men den dama sang definitivt ikke. Hun hadde ikke en unse Elvis i seg heller, men det har Rein.

Folk synger i alle sammenhenger - det finnes vel neppe anledninger hvor folk ikke synger - og det er kanskje for enkelt å påstå at sangen besitter den djupe, psykologiske verdien - limet - som holder samfunn sammen. Men dette er min påstand åkkesom, og vi trenger å minnes på det - nå mer enn noen gang - før vi gir opp ånden og degenererer totalt i en raskt nedadstigende boogie mot den totale tomheten, det endelige elektroniske fornøyelsesinfernoets ytterste sirkel.

Verden må ikke nødvendigvis forstås som ødelagte fragmenter av en opprinnelig kunnskap, kanskje disse fragmentene derimot er utgangspunktet, byggesteinene, til samfunnet, til bevegelsen bort fra det upersonlige, til det nære.

kvar kveld
i all slags vêr snører
han fotballskoa på og tek med
seg fløyte og stoppeklokke
og går ut for å læra dei
kommande slektene
alt han veit om verdas
viktigaste bagatell

at han er heilt og fullt seg
sjøl - ein drøymar - er
det beste han kan læra bort

bokmagasinet@klassekampen.no
© Klassekampen