Fantastisk mottakelse for Ben Marcus' "Flammealfabetet"

Fantastisk mottakelse for Ben Marcus' "Flammealfabetet"

"Flammealfabetet» av Ben Marcus er en mesterlig roman om tvil og apokalypse" "Flammealfabetet er en bok jeg vil ringe vennene mine og snakke om" Ben Marcus har fått fantastisk anmeldelser for sin "Flammealfabetet" som vi nettopp har gitt ut i Eirik Lodéns oversettelse. Se presseklipp her.

Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen:

Hva skjer når språk og barn, de to tingene som definerer deg, også er det som gjør deg syk?
«Flammealfabetet» av Ben 
Marcus er en mesterlig roman om tvil og apokalypse.

Samuel og Claire lever et tilsynelatende alminnelig amerikansk forstadsliv. De har en datter somheter Esther. De har en plen som vender ut mot engate kantet med trær. Men dette er ikke helt vår verden, det er John Updikes Standard-Amerika kombinert med elementer fra Terry Gillams retro-fremtidsvisjon Brazil. Teknologien i Flammealfabetet ser stort sett ut til å være på 80–90-tallsnivå, man kan for eksempel ta utskrifter fra en datamaskin, samtidig finnes det radiomottagere som må smøres med fett og dekkes med gelépute.
Viruset.
Samuel og Claire blir gradvis mer og mer syke. Først reagerer de med fornektelse og bortforklaringer. Kanskje det er slik det er å bli gammel? De prøver å spise sunnere, trene mer. Gradvis demrer det for dem at det er Esthers språk som gjør dem syke. Og det er ikke bare Sam og Claire som opplever dette, mye tyder på at dette er en epidemi som primært rammer jødiske foreldre. Ben Marcus’ jødedom her er ikke det samme som jødedom i den virkelige verden. I Flammealfabetet oppsøker skogsjødene parvis sine små skjul der de mottar prekener fra en rabbi Burke og en rabbi Thompson gjennom en bisarr radiomottager.
Ben Marcus’ jødedom minner om drikken man kan få i romskipene i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy: ”a drink almost entirely, but not quite, unlike Tea”. For hadde Marcus kalt sin ikke-jødiske fantasireligion for noe annet enn jødedom, ville hele romanen vært uforståelig og meningsløs.
Språket.
At ens egne barns språk kan gjøre en syk, er en nesten banal populærvitenskapelig erkjennelse. Smerten ved å oppleve at barn vokser opp og trekker seg bort, er så selvsagt at foreldrenes lidelser knapt trenger å skildres. Men Marcus beveger seg

langt forbi det familiepsykologiske og emosjonelle. Dystopien i Flammealfabetet er ikke så mye om en slags fugleinfluensa som den handler om romanens og språkets faktiske død. Det høres riktignok høyttravende og ganske kjedelig ut når man formulerer det slik, men det er nettopp en av årsakene til at man har romaner i utgangspunktet: for å skildre og beskrive viktige ting som blir kjedelige i sakprosaform.
Meningsløs.
Flammealfabetet er på mange måter en roman om meningsløshet. Samuel definerer seg selv ut fra sin manglende forståelse. Han forstår ikke sin datter, han forstår ikke sin religion. Og hverken barnet eller troen gjør det lettere for ham. Ben Marcus lesser på med skildringer av fiktive remedier og medisiner, detaljert og nitid akkurat slik et sykt menneske ville beskrevet det. Men siden både sykdom og kur er fiktive, blir ordene til besvergelser. Den moderne leser kommer her veldig når følelsen man må ha fått i tidligere tider av å lese magiske trylleformularer. Og de barokke forsøkene på medisinsk forskning i boken forener gammel alkymi med Holocaust-assosiasjoner, en annen tilnærming der det moderne og det uforståelige møter hverandre. Alt dette stiller strenge krav til oversetteren. Erik Loden har vist seg oppgaven verdig. Det stive og litt formelle språket i originalen, kombinert med sjeldne utbrudd av folkelighet, er blitt beholdt. Flammealfabetet er en bok som maner til provoserende mye ettertanke.
bjorn.gabrielsen@dn.no

 

Morgenbladet, Carina elisabeth Beddari:

Språksykens herjinger
Hos Ben Marcus kommer apokalypsen i form av en språklig git som snakker folk i senk. Men forfatterens eget språklige overskudd er positivt smittende.

Apokalypsen inntreffer ikke i form av fugleinfluensa, atomkrig eller en astroide i amerikanske Ben Marcus’ dystopiske roman Flammealfabetet. Det er ikke, som i Margaret Atwoods Madd Addam-trilogi, et virus plantet av en sprø professor som dreper oss; det er heller ikke utslippene våre som har gjort kloden ubeboelig, slik utgangspunktet er i romaner av for eksempel J. G. Ballard. Det vil si, hos Marcus er det det vi slipper ut av munnene våre, det du nå leser, som plutselig blir dødelig. Språk og skrift gjør den voksne befolkningen kvalme, syke og svake, ansiktene krymper og svinner til slutt en regelrett hen.
Toneangivende.
Ben Marcus debuterte med korttekstsamlingen The Age of Wire and String i 1995; han er ikke tidligere oversatt til norsk, men forfatterskapet er nok kjent blant mer eller mindre amerikaniserte lesere. På tross av en lav utgivelsesfrekvens ble Marcus raskt en såkalt toneangivende forfatter, ikke minst på grunn av en berømt disputt med Jonathan Franzen, der Marcus ridderlig forsvarte den «eksperimentelle», språkorienterte litteraturen mot Franzens påbud om plottutvikling og lignende.

Det kom derfor noe overraskende på kritikere og lesere at Flammealfabetet, som utkom i USA i 2012, forsøkte å kombinere språklig nyvinning med den gode, gamle fortellingen. Det var Marcus’ hittil mest konvensjonelle bok - men lest som en del av den norske bokhøsten i 2015 er neppe «konvensjonell» det mest treffende adjektivet for denne romanen.
Viltre detaljer
I Marcus’ romanverden er barn og tenåringer de eneste som er immune mot språkets giftighet; makten gir de små så å si vann i munnen. Der de løper rundt og snakker voksne i hjel, minner de om de blodtørstige smittede i David Cronenbergs film Rabid (1977). De post-apokalyptiske scenene som folder seg ut i Flammealfabetet er nemlig nokså sjangertro; via historien om fortelleren Samuel, konen Claire og tenåringsdatteren Esther presenteres blant annet lukten fra det barneinfiserte nabolaget, et undergrunnsnettverk av «skogsjøder» som lytter til prekener via kabelhull i hemmelige hytter, og en slags klinikk full av eksperimenter og utnytting, styrt av den mystiske skikkelsen LeBov. Nye alfabeter og kommunikasjonsmetoder testes ut, før det blir oppdaget at den beste medisinen mot språkallergien kan tappes fra de immune barna - på tvilsomt vis.

Disse plottelementene er velkjente, men samtidig fyller Marcus sjablongene med så mange ville detaljer - også språklig - at de iblant truer med å sprenge hodet til leseren. Men så vanvittig og smart alt dette enn virker, er det ikke romanens hovedanliggende. Trådene mellom det jødiske nettverket, språksyken og LeBovs eksperimenter blir aldri fullt ut forklart; i hvert fall sliter jeg med å se hvor romanen vil med dette. Det synes som om sjangertrekkene utgjør skallet i Flammealfabetet, mens familiehistorien er kjernen.
Iboende kynisme
Unntakstilstanden muliggjør fortellingen om en fyr som gjerne vil være prototypen på en god far og en god ektemann, men hvis iboende kynisme utvikler seg i takt med verdensbrannen - uten at han av den grunn slipper ideen om den lykkelige familien ut av syne. Etter å ha rømt fra LeBovs klinikk jakter han barnestoffet på egenhånd, men drømmer fortsatt om familiegjenforening. I begynnelsen av romanen er det Samuels datter Esther som briljer som tenåringsnihilist, men etter hvert

kan man, i kostelige skildringer av familiedynamikken, ane hvor hun har talentet fra: «Jeg går ut fra at det er noe man slutter å gjøre etter som man blir eldre», innrømmet jeg. Esther stirret så hardt på meg at det knapt var til å holde ut. «Så hvorfor kan jeg ikke følge ditt eksempel og aldri rote meg borti sånne ting fra starten av? Jeg er ikke et dyr. Jeg følger ikke etter folk bare fordi jeg liker lukten av ræva deres.» Sannsynligvis sukket jeg. Utvilsomt ga jeg uttrykk for skuffelse uten å si et ord.
Det overrasket meg like mye hver gang jeg ikke bare senket meg ned på hennes nivå, men gravde meg ned under det og besvarte den drepende logikken hennes med subspråklig skyts. Hun betraktet den lille pantomimen min, ansiktskodene jeg sendte ut til ingen nytte.
Patos.
Flammealfabetet er en bok jeg vil ringe vennene mine og snakke om, en type bok det er fristende å anbefale til kjente fordi du er så nysgjerrig på hva de vil mene om den. Er de detaljerte beskrivelsene - ofte av ting som ikke eksisterer utenfor romanen - trettende eller oppløftende? Er fortellingen allegorisk? I så fall uforpliktende. Er strimene av sentimentalitet og patos for fremtredende? Da Samuel ser en flokk barn løpe rundt på sine ødeleggende skriketokt, legger han merke til en gutt som angriper en forsvarsløs mann: «Bare at barnet var ikke noen gutt. Det var Esther. Håret hennes var vilt, og hun bar et antrekk jeg ikke dro kjensel på, en sid frakk som var altfor stor for henne. […] Hun der var mitt eneste barn.» Scener som dette, der den overraskende gjenkjennelsen liksom skal tvinge fram skrekk og sorg, risikerer å fremkalle allergiske reaksjoner i lesere som meg. Det er like fullt umulig å ikke la seg henrykke av en forfatter som kan skrive setninger som dette: «Beina hennes løftet seg altfor lett i hendene mine, som om de var blitt befridd for knoklene.» Forbløffende språklig presisjon går altså hånd i hånd med forterpede sjangerkonvensjoner i Flammealfabetet - slik lykkes boken med å både plage og pirre sine lesere.

 

 

Flammealfabetet
Flammealfabetet